flat
coated retriever
"Flatcoats are - wet, wild, wise
and wonderful"
Historien
til flatten…
Retrievere
er en gruppe apporterende fuglehunder som fra begynnelsen
av ble avlet fram for å dekke et spesielt behov hos
jegerene. Det var ønske om å få avlet fram
en hund som kunne bringe inn skadeskutt eller dødt
vilt etter at skuddet hadde falt.
Retrievern
har fått navnet sitt av det engelske retrieve, som betyr
å hente. Kravet til denne typen jakthunder var svært
høye, da de skulle være apporteringsvillige,
lette å dressere, samarbeidsvillige, sosiale, hardføre
og ha god hukommelse.
Flattens
historie begynte omkring år 1830. Den har en noe uklar
opprinnelse, som den har tilfelles med de øvrige engelske
retriever rasene. Den var den første store retriever
rasen og blei omkring århundreskiftet betrakta som uunnværlig
for enhver jeger.
Flattens
opprinnelse går som sagt over 170 år tilbake.
På den tid begynte enkelte jegere å avle opp jakthunder
som skulle bringe viltet inn etter skuddet. Til denne avlen
brukte de datidens tilgjengelige jakthunder. En hundetype,
som menes å ha dominert dette avlsarbeidet, var the
waterdog, som var en god apportør.
Omkring år 1850 begynte retrieveren for alvor å
ta form via kryssinger mellom forskjellige waterdogs, setter
og enkelte hyrdehunder.
Da man ønsket
å foredle dette materialet, ble oppdretterne oppmerksomme
på den såkalte St. John hunden fra Newfoundland.
Dette var en hundtype/skipshund som ble brakt til England
av nordamerikanske fiskere. Disse St. John hundene var særdeles
gode apportører og minnes om den moderne flatcoaten.
Den var middelstor og kraftig bygd, hodet var langt med et
svakt markert stopp, pelsen var kraftig og der var korte faner
på halen og bena. Fargen varierte mellom enfarget svart,
brun eller sandfarget og forskjellige teininger.
Tross
den dominerende rollen som waterdogs og St John hunden har
hatt i utviklingen av retrieveren, må man ikke se bort
fra den rollen, som setteren (bedre søk, bevegelse
og eksteriør) og datidens hyrdehunder (bedre dresserbarhet)
har hatt.
Av rasen setter var det to settertyper som ble brukt, den
ene var gordon setter som vi har i dag, og en utdødd
ved navn All-black-setter.
Flatten
har hatt flere namn, den har blitt omtalt som smooth coated
retriever og liver coated retriever. Rundt 1860 åra
gikk den under navnet wavy coated retriever. Collien ble krysset
inn for å øke intelligensnivået og gi en
glattere pels. Forandringen på pelsen kom av at dette
er et pluss når hunden skal arbeide i vann.
Flatten
fikk sitt nåværende namn år 1870 (som sagt
inntil da gikk den under betegnelsen Wavy coated retriever),
da den for alvor stabiliserte seg som den type vi kjenner
i dag.
Æra for dette avlsarbeidet er Mr. S.E.Shirley. som på
sin eigendom i Warwickshire hadde et stort antall flatter,
der han dreiv et systematisk avlsarbeid for å frambringe
den typen, som rasen bære preg av i dag. Han krysset
etter all sannsynlighet inn både labrador og collie
for å få det resultatet han streba etter. Shirley
sine flatter hevet seg godt både på utstilling
og i konkurranser. En av hans mest kjente hunder, var en hann
ved navnet Zelstone som var en flott avlshund som ga gode
og typelike hunder med forskjellige tisper. Man kan også
nevne at Moonstone fra midten av 1800-tallet som var en flott
jakthund og aldri ble slott i utstillingsringen, var etter
Zelstone. Rundt 1900 ble det sagt at alle championane hadde
Moonstone i sine linjer, det er vel kanskje derfor de fleste
flatter stammer fra hans blodslinjer.
Shirleys arbeide ble ført videre av spesielt Harding
Cox (Black) og H.R.Cook (Riverside). Cox mente å ha
bidratt til å skape flatcoatens typiske hode. Både
Cox og Cook var tilhengere av å beholde en »dual-purpose«
hund.
Flatten
var i mellomkrigstiden i nedgang, men W.Southam og W.Phizaklea
(Atherbram) suksessrike oppdrettere i denne periode. Southam
lavede via intensiv linjeavl bra hunder, men denne linjeavlen
ble også Southams fel, idet han glemte å tilføre
nytt blod, som gjorde at linjene ble for tette og på
slutten av 30 årene sluttet han avlsarbeidet. Phizaklea
er den oppdretter som kom til å bety mest for etterkrigstidens
oppdrettere.
Andre verdskrig kom til å ramme flatten veldig hardt,
så ved krigens avslutning var der kun enkelte hunder
av god kvalitet til rådighet for et kommende avlsarbeid.
Ved hjelp av et stort og stabilt arbeide fikk framgangsrike
oppdrettere igjen etablert rasen. I dag kan man se resultatet
av dette avlsarbeidet i den stamme av flatter, med gode jaktanlegg
og av god type, som nå er bærende for flattavlen.
Den første
flatten kom til Norge og Tønsberg i 1912, dette var
tispa Tar of Gendanel som Lorenz Bruun importerte frå
England. Dette var vel den eneste flatten i Norge på
den tiden, så vi regner at flatten sin historie i Norge
begynte i 1970. Ninni Thurmann Moe importerte da tispa Apports
Shimmy ”shimmy” fra Sverige, som stammer fra IntNordUCH
Black Penny of Yarlaw, som var Sveriges første flat.
Hun var også den første norskeigde flatten som
ble utstillingschampion. Det kom etterhvert flere hunder inn
til landet, både fra England, Sverige og Danmark, og
det første kullet var i 1972 etter svensk far og engelsk
mor, hos Bjørg Haldis og Finn Tore Lie - Flagoline`s
Kennel. Det ble fram til 1975 importert mange flatter til
Norge, som representerte forskjellige blodslinjer (og selvsagt
da type), som det skulle arbeides videre ut fra. Når
avlen var i gang fikk vi en del forskjellige typer flatter,
noen var små, lette og med dårlig benstamme og
andre lignet mer på den grove typen som hellet over
til newfoundlandshund. Men oppdrettere kom sammen og sluttet
seg om en type flat, men flatten ble en veldig populær
rase som økte fort i vekst, som gjorde arbeidet vanskelig.
Heldigvis har en del dyktige oppdrettere klart å ivareta
rasens sunnhet og særpreg.
Det som også skal være sagt, er at mange kan fristets
til å få kull på sin tispe, men ikke alle
har de kunnskapene som trengs for å klare å ivareta
rasens sunnhet, særpreg, sjarm etc..
Flatten er nokk i dag ikke den utprega jakthund som den er
avlet fram som. Men man skal ikke glemme at det faktisk er
disse nedarvet egenskapane som gjør flatten til den
utrolige allsidige hunden den er.
Flatten kan brukes til det meste, den kan trekke vogner og
pulk om vinteren, bære sin egen og vår mat i kløv,
jakt, spor, lydighet, agility eller andre bruksaktiviteter.
Den er mye brukt til å spore etter skadeskutt eller
skadet hjortevilt. Politiet og tollvesen bruker flatten i
søk etter narko, i forsvaret blir de trent opp til
å søke etter bomber og miner. Den er også
brukt som lavinehund.
Flatten er sosial og skal ha et stabilt gemytt, noe som er
en forutsetning for en familiehund. Men det er aktive hunder
som må få lov til å bruke seg, det kan som
sagt være i form av turer i skog og mark eller anen
trening, som jakt, spor, lydighet, agility eller andre bruksaktiviteter.
I generasjoner har man lagt vekt på egenskaper som igjen
har resultert i en hund som er nervesterk, samarbeidsvillig
og robust, det er det som gjør flatten/retrieveren
til den utrulig allsidige hunden den er.
Flat coated retrieveren er en glad og vennlig familiehund
med et godt temperament. Den bør nokk ikke anskaffes
kun på grunn av sitt fine utseende, man skal også
verdsette hundens store aktivitet og hengivenhet.
Teksten er krevet av Anja - men hun har
tatt litt her og der, selvsagt ikke skrevet historien selv
;-)